Fiskeribladet mener på lederplass at Norge må redusere sine andeler av kolmule. Forsåvidt ikke overraskende, kystens næringslivsavis har jo inntatt det samme standpunkt i andre ressurskonflikter, skriver Audun Maråk i dette innlegget.
Innledningsvis vil jeg understreke at norske posisjoner er vel forankret i gode og saklige argumenter, og internasjonalt gjeldende fordelingskriterier. Det samme kan man ikke si om Fiskeribladets synspunkter, som i beste fall er historieløst og kunnskapsløst.
Til realitetene:
Andel i kyststatsavtalen 2015 versus nå

Øvrige kyststater har økt sine andeler
Kolmule-andelene ovenfor tar ikke hensyn til en proratarisk avsetning til NEAFC for internasjonalt farvann. Dagens andeler kan også variere med noen hundredeler fra et år til et annet. Dette endrer ikke realitetene.
Av kyststatene er det kun Norge som har forholdt seg til den andel Norge hadde i den tidligere kyststatsavtalen for kolmule som var gjeldende i perioden 2005 til 2015. Alle øvrige kyststater har økt sine andeler.
Det er ingen grunn til at Norge i denne situasjonen skal redusere sin andel. Den norske andelen er forankret i kolmulebestandens sonetilhørighet, der det fra forskerhold er dokumentert at Norge er berettiget til dagens andel.
Om en skal legge vekt også på andre vedtatte internasjonale fordelingskriterier er det heller ingen saklige argumenter for at Norge skal akseptere en lavere andel enn det vi hadde i kyststatsavtalen som var gjeldende i 10 år fra 2005.
Historieløst
Så nei Fiskeribladet, Norge må ikke redusere sin andel mer enn det Norge aksepterte i kyststatsavtalen fra 2005. Norges andeler ble redusert da kyststatsavtalen i 2005 ble etablert. Det er de kyststatene som har økt sine andeler som må redusere sine andeler i en fremtidig avtale. Ikke Norge.
Historieløst er en dekkende beskrivelse av Fiskeribladets anbefaling. Jeg er redd vi ville fått en fattig kyst om vi skulle fulgt mange av anbefalingene fra kystens næringslivsavis.