.svg){kind=logo}
- Norske fiskarar må bidra med å redusere klimautsleppa, men eg etterlyser eit avgiftsregime som er på linje med våre europeiske konkurrentar. Særnorske avgifter vil berre bidra til å svekke konkurranseevna til norske fiskarar og ikkje redusere dei globale miljøutsleppa. Det seier styreleiar i Fiskebåt Vest, Janne-Grethe Strand Aasnæs.
Klimautfordringane og kvotemeldinga var blant hovudpunkta i styreleiar Janne-Grethe Strand Aasnæs sin opningstale til årsmøtet i Fiskebåt Vest i Loen, der rundt 200 personar er samla.
Aasnæs presiserte at Fiskebåt deler målet om å at klimagassutsleppa må ned, men at klimapolitikken må innrettast på ein slik måte at ein stimulerer til reduksjonar i utsleppa, utan at ein samtidig reduserer produksjonen av norsk sjømat.
Fisk er klimavenleg mat
- Fisk er svært klimavenleg samanlikna med andre proteinkilder. FNs matvareorganisasjon (FAO) har peika på at meir protein må kome frå havet for å dekke behovet til ein stadig veksande befolkning. Å utnytte fiskeressursane er difor ein viktig del av løysinga på klimakrisa. Og som ein av verdas største fiskerinasjonar meiner eg at Norge har eit ansvar for å føre ein klimapolitikk som sikrar at norske berekraftige fiskeriressursar utnyttast, sa Asnæs.
Aanæs var inne på at det er langt opp og fram ein har reelle og kostnadsdyktige alternativ til fossilt drivstoff. Samtidig presiserte ho at dette ikkje betyr at ein skal sette omstillinga på pause.
- Truleg vil vi ha meir å gå på ved å ta i bruk kjent teknologi. I tillegg trur eg at det ligg eit stort potensial i fiskeripolitikken. Det er mange reglar som pålegg oss eit lite tenleg driftsmønster, samtidig som det er forventa at vi skal redusere utsleppa, sa Aasnæs.
Kvotemelding
Ei samla fiskerinæring ventar i spenning på regjeringa si varsla kvotemelding. Regjeringa har meldt inn for stortinget at meldinga skal kome i desember, men er det framleis uklart om dette skjer etter at det blei skifte av statsråd i Fiskeridepartementet.
- Vi håper at Cecilie Myrseth (Ap) blir ein god statsråd for heile næringa og heile kysten. Vi må ha forståing for at den nye politiske leiinga har behov for å sette seg inn i tematikken før det blir konkludert. Samtidig håpar eg at statsråden vil ha respekt for det arbeidet som er nedlagt i næringa dei siste to åra med å få på plass den nye meldinga, sa Aasnæs.
Ho presiserte at Fiskebåt sine forventningar til kvotemeldinga ligg fast, og oppsummerte det på følgande måte:
- Vi treng stabilitet og forutsigbarheit.
- Vi forventar ein politikk som bygger videre på den vi har hatt de siste 10-årene, og som respekterer investeringane som familiereiarlag langs heile kysten, både i kyst- og havflåten, har gjort for å tilpasse flåten til ressursgrunnlaget.
- Rettmessige forventningar må innfriast.
- Ressursfordelinga må ligge fast og strukturgevinstane må fordelast uavkorta på aktørane i strukturgruppene.
- Vi forventar eit breidt politisk samarbeid når meldinga skal behandlast av Stortinget slik at næringen får avklaringar som står seg over tid.
Under kan du lese heile talen til styreleiar Janne-Grethe Strand Aasnæs
Styreleders tale til årsmøtet i Fiskebåt Vest, Loen 1. desember 2023
Kjære alle sammen; medlemmer, gjester og utstillere. Velkommen til det tiende ordinære årsmøtet i Fiskebåt Vest. Det er nå 10 år siden Aalesunds Rederiforening og Sogn og Fjordane Rederiforening slo seg sammen og dannet Fiskebåt Vest, og jeg er glad for at vi kan markere det med å samles her i Loen slik man hadde for vane å gjøre i Sogn og Fjordane Rederiforening.
Tradisjonen tro vil jeg starte med å be forsamlingen om å reise seg for å hedre og minnes de av våre kollegaer som har gått bort i løpet av året. Vi minner dem med ett minutt stillhet…Takk.
Vi har igjen kommet til desember, og kan oppsummere året vi legger bak oss og se fremover mot det neste. I det store bildet har 2023 vært nok et godt år for de fleste grupper, med høy kvoteutnyttelse og gode priser. Vi ser at det på nytt ligger an til å bli rekordhøy eksportverdi for både pelagisk fisk og torskefisk til tross for kvotenedgang på flere viktige fiskeslag. Dette er positivt og vitner om at det går godt i næringa vår. Samtidig er det et tankekors den svake kronekursen er avgjørende for verdiøkningen, og at den i realiteten kamuflerer et fall i etterspørselen etter norsk sjømat. Hvordan kronekursen vil utvikle seg videre rår vi ikke over, men det er klart at en kronestyrking vil få stor negativ betydning for verdiskapinga vår.
Videre har kostnadene fortsatt å stige kraftig i år. Alt vi handler har blitt mye dyrere. For å bekjempe inflasjonspresset har sentralbankene satt opp rentene i en hastighet vi aldri tidligere har vært vitne til, og betydelig økte rentekostnader merkes godt.
Jeg vil likevel holde fast ved at året i år har vært bra, og sannsynligvis bedre enn det vi har i vente. For det kan ikke være tvil om at vi står foran store utfordringer. På et overordnet plan ser vi krig og konflikter i deler av verden. Våre tanker går først og fremst til de som berøres direkte, men det er også grunn til bekymring for hvordan uroen kan forstyrre verdikjedene. Vi må belage oss på betydelig reduksjon i kvotene til neste år, spesielt i torskesektoren. Samtidig fortsetter de særnorske miljøavgiftene på drivstoffet å stige. Og det er dessverre liten grunn til å forvente at kvotereduksjonen og kostnadsøkningene lenger vil kompenseres gjennom økte førstehåndspriser.
Det er bekymringsverdig at kyststatene fremdeles ikke er enige om fordelingen på makrell, kolmule og nvg-sild. Jeg er imidlertid glad for at Norge og Storbritannia har bedret fiskerisamarbeidet, og at man i år klarte å bli enig om 60% soneadgang for norske fartøy i UK-sonen i makrellfisket. Jeg tror de fleste er enige om at dette var en viktig og riktig avtale. Jeg håper at vi snart kan få reetablert effektive kyststatsavtalar for alle de pelagiske bestandene med utgangspunkt i sonetilhørighet, og at de baseres på prinsippet om gjensidig soneadgang slik at alle parter kan utnytte kvotene sine med lavest mulig energiforbruk.
Vi står også foran usikkerhet knyttet til våre politiske rammevilkår. Helt siden Arbeiderpartiet og Senterpartiet overtok regjeringsmakten høsten 2021 har vi ventet på den nye kvotemeldingen. Det har vært en omstendelig prosess, hvor næringen har vært tett involvert og gitt innspill i flere runder.
Meldingen var først varslet fremlagt i løpet av 2022, men har senere blitt utsatt flere ganger. I midten av oktober overtok Cecilie Myrseth som fiskeri- og havminister.
Vi håper at Myrseth vil bli en god statsråd for hele næringen og hele kysten. Vi må ha forståelse for at den nye politiske ledelsen har behov for å sette seg inn i tematikken før det konkluderes. Samtidig håper jeg at statsråden vil ha respekt for det arbeidet som er nedlagt i næringa de siste to årene med å få på plass den nye meldinga.
Våre forventninger til kvotemeldingen ligger fast, og kan enkelt oppsummeres på følgende måte: Vi trenger stabilitet og forutsigbarhet. Vi forventer en politikk som bygger videre på den vi har hatt de siste 10-årene, og som respekterer investeringene som familierederi langs hele kysten, både i kyst- og havflåten, har gjort for å tilpasse flåten til ressursgrunnlaget. Berettigede forventninger må innfris. Ressursfordelingen må ligge fast og strukturgevinstene må fordeles uavkortet på aktørene i strukturgruppene. Og sist men ikke minst forventer vi bredt politisk samarbeid når meldingen skal behandles av Stortinget slik at næringen får avklaringer som står seg over tid.
Jeg registrerer at noen har andre ønsker for den nye meldinga. Men det burde faktisk være uproblematisk for dagens regjering å innfri forventningene om at ressursfordelingen må ligge fast når man ser hva regjeringspartiene tidligere har uttalt om kvotepolitikken. La meg sitere litt fra strukturmeldinga som daværende fiskeriminister Helga Pedersen la frem for Stortinget i 2007 og som har lagt til grunn for strukturpolitikken i snart 20 år. Her heter det blant annet at:
«Regjeringen mener at fortsatt stabilitet omkring disse fordelingsspørsmålene betyr mye for fiskerinæringens videre utvikling. Omfordelinger mellom gruppene vil utelukkende føre til usikkerhet om fremtidig kvotegrunnlag, og dermed manglende sikkerhet for de investeringer som er nødvendige for å skape fremtidens fiskeflåte. Dette gjelder for alle flåtegrupper, fra mindre og mellomstore sjarker, via større kystfartøy og til havfiskeflåten.»
Jeg blir likevel urolig når jeg hører den nye statsråden snakke om «mer rettferdig» fordeling. Vi er enige i at trålstigen og nvg-sildstigen må gjeninnføres. På de kvotenivåene vi befinner oss på nå, vil dette gi kystflåten større andeler, men sånn må det være. Fiskebåt står for stabilitet, forutsigbarhet og ryddighet. Men utover dette kan jeg ikke se noen gode grunner til at den fordelinga som næringa samlet seg om ikke lenger er rettferdig. Den ressursfordelinga vi har i dag ble til etter grundige forhandlinger i Norges Fiskarlag. Havfiskeflåten var og er i mindretall i Fiskarlaget, og måtte akseptere lavere andeler enn det historisk fiske tilsa, for å komme til enighet. Dette var vi villige til, fordi stabilitet i fordelinga var nødvendig for å kunne innføre strukturordninga. Så har det skjedd enkelte justeringer i fordelingene etter 2001, men disse har stort sett gått i havfiskeflåten sin disfavør. Byttebalansen med andre land er bygd ned, og det er introdusert nye politiske ordninger som kommer den minste flåten til gode.
Den positive utviklingen i havfiskeflåten er et resultat av den struktureringa vi har gjort, og har ikke skjedd på bekostning av andre. Jeg ser derfor ikke noe som tilsier omfordeling. Derimot ser jeg mange grunner til at man ikke skal omfordele kvoter. Strukturordningane hviler på en forutsetning om stabilitet i fordelinga mellom gruppene. Endres dette, river det grunnlaget for investeringene og tilliten til kvotesystemet forsvinner. Og det allerede krevende grønne skiftet blir enda vanskeligere. For det er gjennom investeringer i nye fartøy og ny teknologi de store grønne løftene må tas.
Riksrevisjonens rapport om kvotesystemet fra 2020 trekkes stadig frem som et sannhetsvitne på at fiskeripolitikken har vært mislykket. Da må jeg få spørre; hvordan hadde Fiskeri-Norge sett ut uten den struktureringa vi har vært gjennom siste 20 år? Med tusenvis av flere fartøy i kyst og hav som skulle levd av kvotene, lønnet folket og møtt fremtidens krav til omstilling. At Stortinget ikke skjønte konsekvensene av strukturpolitikken faller på sin egen urimelighet. Man trenger ingen konsekvensutredning for å skjønne at sammenslåing vil resultere i færre fartøy.
Så la det være helt klart – vi har ingen fisk å gi, verken i hav eller kyst. Å rokke ved fordelinga vil ikke være rettferdig. Resultatet vil kun bli mer usikkerhet og nye omkamper.
Dette er viktig ikke bare for oss i salen her i dag. Dette handler om flere tusen fiskere med sine familier som bor og lever langs kysten, og for våre kunder og samarbeidspartnere senere i verdikjeden.
Vi hadde vel alle trodd at den nye meldinga skulle foreligge til årsmøtet vårt, men slik ble det ikke. For å innlede til sak 4 om fiskeripolitikk og ny kvotemelding så skulle opprinnelig Statssekretær Vidar Ulriksen innlede. Siden han overraskende gikk av for to uker siden og vi på mandag fikk svar at nåværende politisk ledelse ikke hadde anledning til å komme så vil først Audun Maråk dra oss gjennom Fiskebåts forventninger. Deretter så vil Olve Grotle, stortingsrepresentant fra Høyre og medlem av næringskomiteen si litt om sine forventninger til meldinga og prosessen når den skal behandles på Stortinget. Grotle har markert seg i fiskeripolitikken som en av de tydeligste stemmene på borgerlig side, og jeg er glad for at Audun og Olve stiller opp.
Som jeg sa innledningsvis må vi forberede oss på kvotenedgang til neste år. Torskebestanden nord for 62graden har i flere år hatt en nedadgående trend og blir på nytt redusert med 20% til neste år. Torskekvoten har ikke vært på et så lavt nivå siden 2008, og bunnen er sannsynligvis ikke nådd. Uten kvotestabilitetsregelen ville nedgangen neste år blitt hele 38%, og ingen må derfor bli overrasket om det foreslås nye kutt i 2025-kvoten. Vi må leve med at kvotene svinger, men det er urovekkende at forskerne ikke har et klart bilde av årsakene til den sviktende rekrutteringen i torskebestanden.
Nedgang blir det også på blåkveite hvor kvoten reduseres med 15%. Om forskernes råd hadde blitt fulgt hadde reduksjonen blitt vesentlig større, for ICES mener tydeligvis at det står svært dårlig til med blåkveitebestanden i Barentshavet. Dette står i skarp kontrast til det vi opplever på havet. Blåkveita opptrer i større områder og på grunnere vann. Med de knappe fartøykvotene risikerer vi at blåkveita blir et problem i høstingen av torsk og hyse i stedet for en ressurs. Og det er flere arter hvor det spriker mellom forskernes råd og næringens erfaringer. Dette gjelder blant annet torsken i Nordsjøen, vassilda, lodde og ikke minst øyepål, hvor det foreslås 82% kvotekutt til neste år.
Å sikre at uttaket skjer innenfor bærekraftige rammer er viktig, men vi bør heller ikke høste for lite. Senere skal vi få en oppdatering fra Havforskningsinstituttet som vil gå nærmere inn på de viktigste bestandene. Først vil Jane Godiksen ta for seg hvitfisksektoren, og deretter skal Espen Johnsen ta for seg pelagisk sektor. De er begge forskningssjefer ved instituttet og har sentrale roller i ressursforskninga. Jeg ser frem til innledningene deres og oppfordrer alle om å engasjere seg i saken.
Årsmøte. Vi står overfor mange utfordringer. En de sakene som bekymrer meg mest er hvordan den varslede klimapolitikken vil påvirke næringa vår fremover.
Norge skal omstilles til et lavutslippssamfunn, og høy pris på klimagassutslipp fremheves som avgjørende for å lykkes med dette. Vi er forespeilet en CO2-avgift på 6,50 kr pr liter i 2030, samt høyere omsetningskrav for biodrivstoff. Samtidig er fremtiden til kompensasjonsordningen for CO2-avgift usikker. Våre krav om økte bevilgninger til kompensasjonsordningen og langsiktige forpliktelser har så langt ikke nådd frem.
Situasjonen begynner å bli akutt. Gjeldende CO2-avgiftssats og det nye omsetningskravet for biodrivstoff som ble innført tidligere i år bidrar allerede til å utfordre lønnsomheten i flere fiskerier og neste år er avgifta foreslått økt med 64 øre pr liter. Det finnes fortsatt ingen reelle lav- eller nullutslippsteknologier for fiskeflåten, og det vil både ta tid og bli kostnadskrevende å omstille flåten når løsningene blir tilgjengelige. I mellomtiden vil konsekvensene av den varslede avgiftspolitikken bli bortfall av norske fiskerier, økte sesongtopper, mindre landinger i norske havner og redusert fornyingsevne. Verdiskapingsbidraget fra næringen står i fare for å bli kraftig redusert.
Vi deler målsetningen om at klimagassutslippene skal reduseres, men klimapolitikken må innrettes på en slik måte at man stimulerer til utslippsreduksjoner uten å redusere produksjonen av sjømat. For fisk er svært klimavennlig sammenlignet med andre proteinkilder. FNs matvareorganisasjon har pekt på at mer protein må komme fra havet for å dekke behovet til en stadig voksende befolkning. Å utnytte fiskeressursene er derfor en viktig del av løsningen på klimakrisen. Og som en av verdens største fiskerinasjoner mener jeg at Norge har et ansvar for å føre en klimapolitikk som sikrer at norske bærekraftige fiskeriressurser utnyttes.
Jeg er dypt bekymret for at den varslede klimapolitikken styrer oss i helt feil retning. Norske fiskere må også bidra med å redusere sine utslipp, men jeg etterlyser et avgiftsregime som er på linje med våre europeiske konkurrenter. Særnorske avgifter vil kun bidra til å svekke norske fiskeres konkurranseevne, ikke redusere de globale miljøutslippene.
Å snu om på dette og finne løsninger som vi kan leve med, blir kanskje vår viktigste sak fremover. Her vil forhandlingene om en klimapartnerskapsavtale mellom næringa og staten spille en nøkkelrolle, og jeg er glad for at Jan Ivar Maråk som leder forhandlingene på vegne av næringen vil gi en oppdatering her i dag.
Jeg tror at det er langt opp og frem før vi får reelle og kostnadsdyktige alternativ til fossilt drivstoff, men det betyr ikke at vi skal sette omstillingen på pause.
Sannsynligvis har vi meir å gå på ved å ta i bruk kjent teknologi. I tillegg tror jeg at det ligger et stort potensial i fiskeripolitikken. Mange regler pålegger oss et uhensiktsmessig driftsmønster, samtidig som det forventes at vi skal redusere utslippene. Denne «ja-takk begge deler» holdningen kan vi ikke akseptere lenger. Myndighetene må ta et valg på hva som er viktigst og utforme politikken deretter. For å ta et aktuelt eksempel: I år har flåten brukt mye tid på å ta makrellen og flere kom sent i gang på silda som hadde begynt å trekke inn på fjordene. Med dårlig tilgjengelighet så blir områdebegrensning en utfordring. Aller nådigst har vi nå fått sleppe inn om fjordlinjene, men kan det virkelig være nødvendig at vi skal ha denne diskusjonen hver bidige høst? Hva med å snu hovedregelen. At utgangspunkt var tillatelse og så kunne de heller stenge dersom de skulle vise seg å være nødvenig. Ikke som nå, hvor vi hvert år er prisgitt vurderinger i direktoratet. Alle burde se verdien av at vi fisker nvg-silda i vår egen sone med minst mulig klimaavtrykk. Da må vi tilrettelegge for det. Vi må kunne ha et regelverk som legger til rette for at vi kan fiske effektivt og der fisken er tilgjengelig for å redusere utslipp. Fiskebåt har tatt initiativ til et forskningsprosjekt for å utrede potensielle klimagevinster gjennom å forenkle og liberalisere fiskeriregelverket, og jeg er glad for at dette blir fulgt opp gjennom FHF.
Det grønne skiftet stiller oss overfor flere utfordringer. Presset for å etablere vindkraftverk til havs er økende. Fiskebåt bruker betydelige ressurser på å følge opp prosessene som omhandler vindkraft til havs. Vår klare holdning er at hvis det skal etableres vindkraft til havs så skal det ikke fortrenge fiskerne fra sine tradisjonelle fiskefelt, at etablering ikke skjer i viktige gyte- og oppvekstområder, og at plassering av vindkraftanlegg ikke forstyrrer ulike fiskearters vandringsmønster. Vi har også for lite kunnskap om virkningene vindkraftverk har på det marine økosystemet. Havvind kan ikke etableres om det går på bekostning av produksjonen i havet. Denne tematikken hadde vi oppe som hovedtema på årsmøtet vårt i fjor.
Årsmøte. Det eneste som er sikkert er at det ikke vil mangle på utfordringer fremover. Nye problemstillinger melder seg hele tiden. Da er det viktig at vi klarer organisere oss på en måte sikrer at vi blir hørt. Dette handler både om å sikre at Fiskebåt har kapasitet og kompetanse på alle relevante områder, men også om å sikre innflytelse.
I fjor startet vi en prosess med å rigge Fiskebåt for fremtiden. På årsmøtet i fjor stilte vi oss bak organisasjonsutvalgets anbefalinger. En av anbefalingene var at Fiskebåts formelle innflytelse i Norges Fiskarlag må styrkes for at vi fortsatt skal være del av Fiskarlaget. For realiteten er at vi som det eneste av de tre medlemslagene ikke har negativt flertall. Når man ser på hvor store midler Fiskebåts medlemmer bidrar med i Fiskarlaget og antallet personer som arbeider i den havgående fiskeflåten er det vanskelig å skjønne at noen kan oppfatte dette som er urimelig krav. Videre ba Fiskebåt om at Fiskarlagets vedtekter må endres slik at ingen medlemslag kan overkjøres i spørsmål om ressursfordeling. Også dette burde etter mitt syn være i alle medlemslags interesse. For om vi skal kunne forvente at politikerne og forvaltningen skal slutte opp om disse vedtakene bør de forplikte også næringen selv.
Men som de fleste sikkert har fått med seg klarte ikke Landsmøtet i Norges Fiskarlag å innfri på disse to forutsetningene. Situasjonen er derfor at Fiskebåt også i fortsettelsen skal ha mindre innflytelse enn de øvrige medlemslagene, og at endringer i ressursfordelingen skal kunne vedtas med simpelt flertall. Enkelt fortalt, at den havågende flåten på ny kan bli taperen når fordelingsvedtak fattes.
Nå er det opp til oss å bestemme veien videre. Jeg skal ikke starte den debatten nå, den skal vi ta som siste sak i dag, men jeg vil si at det er én ting som er viktigere for meg enn noe annet. Og det er at vi i Fiskebåt-fellesskapet klarer å stå samlet når vi etter hvert skal ta stilling til veien videre. På samme måte som i fjor vil denne saken være lukket for andre enn medlemmene, for å legge til rette for en god debatt. Så håper jeg at medlemmene bruker anledning til å gi sine synspunkt.
Årsmøte. Med det bakteppe at vi har hatt noen veldig gode år bak oss og også 2023 blir et godt år så blir det kanskje litt mykje fokus på utfordringane våre, men vi må erkjenne at det vil bli tøffere fremover. Samtidig skal vi ikke glemme å være stolte over det vi driver med. Vi leverer klimavennlig, sunn og god mat frå berekraftige bestandar. Ungdommen søker seg til næringa vår og aktiviteten vår skaper betydelige ringvirkninger for kyst og landet. Jeg håper og tror at vi skal gjøre det også fremover.
Så tror jeg at vi skal få et bra årsmøte i dag. I år har vi tatt turen til vakre Loen og Hotell Alexandra. Vi har et svært god påmelding i år, med 170 personer på dagtid og 270 til middagen i kveld. Det er kjekt å se at så mange medlemmer og samarbeidspartnere vil være med på dette, og spesielt vil jeg takke alle de flotte utstillerne våre på minimessa.
Til slutt vil jeg takke styret i Fiskebåt Vest for gode diskusjoner gjennom året. Takk også til administrasjonen for godt samarbeid, og ikke minst til medlemmene. Jeg er stolt over å få jobbe sammen med og for dere.
Takk for meg.
