- Hele verdensordenen er i flyt

- Akkurat nå endrer verden seg. Vi snakker ofte og mye om variablene i næringen vår. Om et bestandsbilde som svinger, om vandringsmønster og rekruttering, om vind og vær, om rentebaner, valuta, priser og politikk, men akkurat nå er imidlertid hele verdensordenen, slik vi kjenner den, i flyt. Slik åpnet styreleder Christian Halstensen talen sin til årsmøtet i Fiskebåt.

I talen som du kan lese i sin helhet under, var han blant annet innom fordelingen av strukturkvoter, kritikk mot Fiskeridirektoratet sin omorganisering, og organisasjonssaken.

Under kan du lese hele talen til styreleder Christian Halstensen.

Les også;

Følg årsmøtet digitalt

Her kan du lese sakspapira til årsmøtet.

Klikk her for å følge årsmøtet tysdag 10. februar.

Klikk her for å følge årsmøtet onsdag 11. februar. (lenke er ikkje aktiv enno).

‍
***************

Årsmøte, minister, gjester, alle sammen:

God morgen, og velkommen til Fiskebåt sitt årsmøte i 2026. I år fyller faktisk Fiskebåt 80 år. Gratulerer til oss alle.
‍

Akkurat nå endrer verden seg. Vi snakker ofte og mye om variablene i næringen vår. Om et bestandsbilde som svinger, om vandringsmønster og rekruttering, om vind og vær, om rentebaner, valuta, priser og politikk. Akkurat nå er imidlertid hele verdensordenen, slik vi kjenner den, i flyt. Balansepunktene forskyves, og institusjonene vakler. Vi vet ikke hva de neste årene vil bringe, men det blir mer og mer sannsynlig at vi vil få prosesser knyttet til det internasjonale samarbeidet og de kjente alliansene, både det nordiske, det europeiske, det transatlantiske og det globale. Det vil kunne endre premissene ikke bare for ressursutnyttelse og handelssamarbeid, men det kan faktisk ha betydning for verdensfreden, for menneskerettigheter, frihet og demokrati. I det perspektivet blir våre bekymringer over variabler i næringsvilkårene fort litt mindre betydningsfulle.
‍

FISKERIAVTALEN MED RUSSLAND/FISKERIAVTALENE
Vi som driver havene, beskatter vandrende bestander og eksporterer globalt, er prisgitt relasjonene og samarbeidet med verden rundt oss. Når den er av hengslene, påvirker det oss umiddelbart og direkte.

Russlands invasjon av Ukraina har etablert nye avveininger i forvaltningssamarbeidet i Barentshavet. Vår tilknytning til det europeiske fellesskapet og til NATO har krevd av oss at vi stiller oss lojale til sanksjoner mot Russlands aggrejon. Det har skapt usikkerhet om hvorvidt fiskerisamarbeidet ville kollapse. Norge og Russland har likevel fått en fiskeriavtale som viderefører forvaltningssamarbeidet. Det er utvilsomt viktig for Barentshavet, vi kan tro at det er til det beste for økosystemet og bestandene, og det er bra for fiskerinæringen.

I en verden der alliansene blir utfordret, og der sikkerheten ikke lenger er selvsagt, spiller nordområdene en strategisk rolle. Vår suverenitetshevdelse i Barentshavet, på og rundt Svalbard og Jan Mayen, har en mer åpenbar begrunnelse og betydning enn på lenge. I dette spiller fiskeflåtens tilstedeværelse en hovedrolle. Det er viktig at den havgående fiskeflåten sin betydning i et beredskaps-, sikkerhets- og suverenitetsperspektiv får den anerkjennelsen som den skal ha.
I pelagisk sektor har vi i flere år vært uten helhetlige avtaler om forvaltningen av de viktigste bestandene. Det er en situasjon som vi faktisk begynner å komme ut av. Nå har vi en 4 parts avtale på makrell, som inkluderer Norge, UK, Færøyene og Island. På kolmule og NVG begynner forhandlingsklimaet også å bli konstruktivt. Jeg tror kyststatene kommer til å få dette til.

De norske forhandlingsdelegasjonene blir ledet og administrert godt, og med strategisk og faglig oversikt. Jeg har ofte vært imponert over det nivået som forvaltningen leverer. Den norske forvaltningen kan fiskeri. De kan det til og med godt. Når det gjelder lodde på Island, tenker jeg at vi må tolke Island sin handlemåte i forhandlingene som en klar oppfordring til Norge om å starte et loddefiske på Jan Mayen. Fiskebåt sin administrasjon legger mye innsats ned i de internasjonale forhandlingene. De spiller viktig rolle i disse prosessene, og jeg vet at de blir lyttet til i delegasjonene.

BESTANDSBILDE‍

Situasjonen for fiskeflåten har de siste 10-15 årene vært preget av at de mest verdifulle bestandene har vært stabilt solide over flere år. Det har gitt et langt intervall med gode resultat både i hvitfisk og pelagisk sektor. Nå er vi i en helt annen situasjon. I 2026 når begge disse svært utslagsgivende bestandene et slags bunnpunkt samtidig. Det vil vi merke.

Samtidig har kvotereduksjonene på makrell og torsk vist oss prispotensialet i disse artene. Nivået denne høsten har vært over det vi har klart å forutse, og spesielt makrellflåten fikk et godt år. Det høye prisnivået i førstehåndsomsetningen, og samtidig rekordlave kvoter, kan gi utfordringer i verdikjedene, både i pelagisk og i hvitfisk. Jeg tror at de utfordringene er reelle, og vi bør møte dem med å samarbeide godt med industrisiden.

Kyststatene har valgt å ikke følge rådet fra ICES på makrell. TAC er satt til omkring 300 000 tonn, som innebærer en kvotereduksjon på ca 50%, ikke 70%, som var ICES sitt råd. Når kyststatene velger å utfordre det vitenskapelige rådet, er det helt avgjørende at det gjøres på en faglig forankret måte. Fiskebåt sin administrasjon har svært god kapasitet og dedikerte ressurser på bestandsforskning. De har vært med å bidra til at vi har fått en kvotefastsettelse som er mindre brutal enn den anbefalte reduksjonen fra ICES, og som samtidig er forankret og argumentert på en slik måte at vi kan stå inne for at den er bærekraftig og forsvarlig, og samtidig bidrar til vekst i gytebestanden.

Makrellrådet i høst kom etter en modellrevisjon som har flyttet viktige tiltakspunkt og justert avgjørende elementer i den vitenskapelige modellen. Det ligger en driver i forvaltningen av «Føre-var-prinsippet», som ICES baserer sine kvoteråd på. Den driveren er at konsekvensen av å overvurdere en bestand umiddelbart fremstår som mer dramatisk enn resultatet av en undervurdering. Det kan innebære at hver eneste benchmark og modellrevisjon ugjenkallelig og gradvis vil øke kravene til sikkerhetsmarginer. Det kan skape en tilbakeslagsventil i estimatene som over tid vil gi en systematisk undervurdering av bestandsstørrelsene og en gradvis nedbygging av den relative beskatningsgraden av biomassen. Resultatet kan bli at den ressursutnyttelsen som vi menneskene får lov til å representere, gradvis blir redusert, for å verne og bevare. Vi har sett det skje i forvaltningen av loddebestanden i Barentshavet.

Fiskebåt samarbeider godt med Havforskningsinstituttet. Jeg tror det er et samarbeid som er bra for både forskningen og næringen. Vi har en klar opplevelse av at en av målsettingene for det vitenskapelige arbeidet ved Havforskningsinstituttet i Bergen, er at de ønsker å bidra til en bærekraftig og forsvarlig utnyttelse av det havet gir, ikke at man monomant vil verne og avvikle.

Vi har dessverre sett eksempler på det motsatte. Den meningsløse nedstengingen av fiskeriet i Oslofjorden er motivert ut fra et like meningsløst verneprinsipp som er diktert inn i fjordforvaltningen av norske forskere med det grunnsynet at ressurser kun skal beskues og for guds skyld ikke beskattes. Den norske havforskningen er ikke bare HI i Bergen: den har også sine små, rare menigheter. Det er selvsagt ikke fiskeriene som er skyld i at Oslofjorden er mer enn halvdød. Gallupen og rådgiverkorpset gav imidlertid sitt klare råd: noen få og små fiskere kunne glatt ofres for å gi det urbane Østlandet en renvasket samvittighet og noen sårt tiltrengte stemmer til Arbeiderpartiet.

FISKERIDIREKTORATET
Fiskeridirektoratet i Bergen har tradisjon for et stort faglig overskudd og en utviklet kontaktflate til den næringen de skal forvalte. De har forvaltet et komplekst og delvis rigid lovverk stort sett klokt i en næring som utvikler seg og endres. I den fiskeripolitiske kakofonien har det solide og upolitiske fagmiljøet ofte fremstått som det Kielland ville ha kalt «det siste sunde i den syke verden». De siste årene har Fiskeridirektoratet vært gjennom en omorganisering. Det er mitt bestemte inntrykk at disse prosessene har mislykkes i å forvalte fagmiljøet i Bergen på en god måte.

Omstilling og prosesser gir alltid rom for politiske opportunister. Da stiger regionalpopulismen inn på arenaen i all sin smålige prakt. Det er distriktspolitikkens mørke, triste bakside, når det er viktigere hvor noe er enn at det funker. Akkurat det skal Fiskebåt la ligge. Det vi skal bekymre oss over, er at Direktoratet har blitt både utilgjengelig og ineffektivt, og at omstillingene har latt et solid fagmiljø forvitre.

På et punkt er likevel det omstilte direktoratet mer effektivt enn noen gang: nå sletter de fiskere i manntallet med en nesten nyforelsket entusiasme. Jeg tror aldri fiskermanntallet har vært administrert ut fra en mer statisk, reaksjonær og gammeldags fiskerdefinisjon enn det er nå. Direktoratet opererer med et fiskerbegrep som er i utakt med samfunnsutviklingen, som er kontraproduktivt, og som forvalter dårlig de formål som fiskerilovgivningen ønsker å nå. Det er en utvikling som passer en moderne og innovasjonsrettet havfiskeflåte dårlig. Fiskeridirektoratet har gjort Fiskermanntallet til et nåløye, og havfiskeren har blitt en kamel.

Næringen har hatt stort utbytte av å ha en tett og konstruktiv dialog med forvaltningsleddet. Det har også gjort forvaltningen god. Det har vært en forklaring på, og en forutsetning for, at fiskerinæringen og fiskeriforvaltningen i Norge har utviklet seg til noe som kyststatene rundt oss misunner. Jeg håper Direktoratet klarer å ta vare på suksessfaktorene, ta vare på det gode samarbeidet med næringen, ta vare på alle de flinke menneskene, og at de på en god måte klarer å forvalte den faglige og relasjonelle kompetansen som har preget Fiskeridirektoratet i Bergen i over 125 år. Jeg håper, men det ser faktisk ikke så bra ut.

DRIFTSORDNINGER‍

I kjølvannet av de drastiske kvotenedgangene på torsk, tobis, øyepål, kolmule og makrell, har Fiskebåt fremmet forslag om ekstraordinære reguleringstiltak for flere flåtegrupper. Det er et signal om at vi mangler adekvate og rasjonelle muligheter til å tilpasse innsatsfaktorene opp mot et kvotegrunnlag som i sitt vesen er grunnleggende volatilt. Forslagene om midlertidige driftsordninger fra Fiskebåt, Fiskarlaget og Sjømat Norge har til nå blitt avvist. Hvorfor det? Hva er forklaringen på at helt normale muligheter for rasjonalisering og tilpasning er mer kontroversielle i vår næring enn i andre?

Driftsordninger og økt fleksibilitet for flåten kan utfordre prinsipper i fiskerilovgivningen, og samtidig kan det - som i alle andre næringer - berøre konfliktaksen mellom arbeidsrettslige hensyn og styringsretten. Jeg tror det er fullt mulig å etablere en større fleksibilitet i kvotesystemet og samtidig balansere stillingsvern og effektiv tilpasning. Det som er det vanskelige hinderet i fiskeriene, som vi er nødt til å forholde oss til, er at all fleksibilitet forutsetter at forbindelsen mellom fartøy og kvote svekkes. Vilkåret om en tydelig kobling mellom båt og rettighet har vært sentralt i fiskerilovgivningen lenge. Det henger litt sammen med deltakerloven og målsettingen om et aktivt eierskap i flåten. Fiskerilovgivningen er, i sitt innerste vesen, preget av en angst for rentenister. Det er for så vidt en forståelig redsel. Et system som etablerer et passivt kvoteutleiekorps, enten det er offentlig eller privat, har svak legitimitet. Hvis vi skal nå inn med forslag som bygger varig fleksibilitet i systemet, må vi adressere dette litt fobiske i grunnlaget for fiskerilovgivningen. Den gangen prinsippet om koblingen fartøy/tillatelse la basis for fiskerilovgivningens skranker mot passivt eierskap, var allmenningen åpen, det fantes hverken fartøykvoter, strukturordninger eller omsetting av konsesjoner. Verden er annerledes i dag, på så mange måter, og det er helt relevant å stille spørsmålet, om ikke denne utviklede rentenistangsten kan behandles med andre medisiner enn en innbitt fleksibilitetsaversjon. Det kan være en lydmur å bryte gjennom. Det krever at vi angriper dette prinsipielt og i et tidløst format, løsrevet fra krisene som gjør spørsmålet prekært. Og det bør vi antageligvis starte med før heller enn senere.

Kvotemelding 1.0 hadde fleksibilitet i tittel og overskrift. Den foreslår en kvoteutvekslingsordning som faktisk er god, og som langt på vei vil imøtekomme det åpenbare behovet flåten har for kortsiktige og reversible tilpasninger. Jeg har lyst til – på nytt - å etterlyse oppfølgingen av kvoteutvekslingsordningen i Kvotemelding 1.0. Den er fornuftig, den er vektet og konsekvens utredet. Og: den er vedtatt.

I tillegg må vi også – på nytt – etterlyse utvidelsen av leiefartøyordningen. Den er på departementet sitt bord. Justeringene i nybygningsordningen for havgående fartøy er lite kontroversielle, og etterspurt både av Fiskebåt og av Fiskeridirektoratet. Dette er det viktigste politiske virkemiddelet for å stimulere flåtefornyelse. I et grønt skifte er det avgjørende. Det er uheldig at en ordning som på alle måter blir oppfattet som verdifull og fornuftig i den havgående flåten, blir trenert av at den ikke har fungert i den minste kystflåten. Det skal være mulig å etablere ulike reguleringsverktøy i de ulike segmentene.

STRUKTURTILBAKEFALLET‍

I det regulatoriske vil antageligvis de neste månedene handle om struktureringseffekten og tilbakefallsmodell. Ut på høring skal nå departementets forslag til hvordan struktureffekten skal gi virkning i flåtegruppene. Skal strukturgevinst deles ut til reguleringsgruppene i form av en ny, egen strukturgevinstkvotefaktor, eller skal strukturfaktorene legges til grunnkvotene som et ikke-identifiserbart tillegg? Den klare forventningen i flåten, er at effekten av struktureringen skal gi uttelling for den gjenværende konsesjonsmassen i gruppen, enten det er grunn- eller strukturkvoter. Og så forstår og forventer alle, at strukturordningens endelige sluttprodukt, er at konsesjonsmassen etter hvert koker ned til et mindre antall, men relativt større, grunnkvoter. I et slikt åpenbart og formidlet forventningsbilde, er det helt avgjørende at grunnkvotene sin rettslige egenart omfatter den gevinsten som struktureringen skaper i reguleringsgruppen.

Strukturordningene sin tidsbegrensning knytter virkninger som skal inntreffe langt frem i tid til disposisjoner som gjøres i dag. Det er viktig at disse virkningene ikke blir satt i spill. Det ligger mye usikkerhet og uforutsigbarhet i et reguleringsverktøy som forskutterer systemiske virkninger 20 år frem i tid. Det er 5 stortingsperioder.
Kunnskapsmangel i næringsprosessene representerer en risiko når rammebetingelser bæres av langsiktige forutsetninger. De tilbakevendende Torvik-utvalgene har en nærmest religiøs overbevisning om at grunnrenten i fiskeri må beskattes så fort som mulig. Nå, i det siste, nye finanspolitikkutvalget, foreslår de at utløpte strukturkvoter ikke skal gå til reguleringsgruppene, men til staten, slik at flåten må kjøpe dem en gang til for å få kvoteuttelling og effekt av struktureringen. Vi kan beskrive dette med et annet ord: lureri. Utvalget baserer modellforslagene på en beskrivelse av fiskerivirkeligheten som svært få kjenner seg igjen i. De insisterer på å misforstå, ikke bare hva forutsetningene for strukturordningene er, men også hva som alltid har vært struktureringens åpenbare og innlysende sluttprodukt. Utvalget konkluderer med vitenskapelig bravur, at det er samfunnsøkonomisk forsvarlig, ja direkte klokt, og føre en hel næring bak lyset, og med overlegg forfeile formålet med en formidabel kapitalinnsats i flåten de siste 30 årene. Finanspolitikkutvalgets modell for innkreving av grunnrenten i fiskeriene, river også bort det sentrale premisset i Voldstad-dommen, og ville uunngåelig bragt tilbakevirkningsspørsmålet inn til en ny runde i Høyesterett. I fremleggelsen av innstillingen blir vi forklart, at finanspolitikkutvalget selvsagt ikke kan forholde seg til politikk. Det akademiske nedslagsfeltet omfatter heller ikke etablerte og vedtatte rammevilkår eller innvendinger fra det de mener er særpriviligerte fiskere. Utvalget er sin egen faglige, platonske ideverden, som på ingen måte kan la seg korrumpere og skitne til av noe så profant og jordnært som moral, avtaler og rettspraksis. Det må vi jo forstå: tenk alt det disse hardt prøvede utvalgsmedlemmene må forholde seg til, og så skal de i tillegg måtte forholde seg til virkeligheten.

ORGANISASJONSSAKEN
Landsmøtet i Norges Fiskarlag klarte ikke, slik vi alle kjenner til, å vedta en likestilling mellom medlemslagene og en formell skranke mot endringer i ressursfordelingen. Vår posisjon i dette har vært forutsigbar og tydelig formidlet. Når Landsmøtet avviste vedtektsendringene om lik representasjon og formell fordelingsstabilitet, var marsjordren fra Fiskebåt sitt årsmøte klar. Fiskebåt meldte seg dermed ut av Norges Fiskarlag på Landsmøtet. Det var en riktig beslutning.
Fordelingsstabilitet handler om forutsigbarhet og stabilitet i en næring som nettopp strukturordningene har gjort kapitalintensiv, det handler om at enhver tilpasning blir meningsløs hvis den ikke kobles opp mot faste referanser, men det handler kanskje først og fremst om regimevalg: en lukket allmenning, fartøykvoter, og strukturell tilpasning ved omsetting av kvoter, representerer et reguleringsregime som grunnleggende endrer argumentasjonen og handlingsrommet for en aktiv statlig og politisk kvotedistribusjon. Fiskerilovgivningens grunnlover, Havressursloven og Fiskesalgslagsloven, har hatt som målsetting å sette bein under næringen vår og å reise fiskeren opp til å være en fri, selvstendig og autonom aktør som står på egne bein i en næring som har lønnsomhet og innovasjonskraft, og som bidrar til samfunnet mer enn å belaste det. En destabilisert ressursfordeling utfordrer denne målsettingen, prisgir oss politiske retningsskifter og etablerer en sterkere statlig styring av næringsutviklingen. Det er å trekke oss tilbake til en tid som fiskeflåten har brukt milliarder på å vri seg ut av. Spørsmålet er ikke om fordelingen skal ligge fast. Spørsmålet er om fordelingsstabiliteten har en adekvat forankring. Jeg er usikker på det. For første gang i historien har vi fått en ressursfordeling som er forankret i et bredt Stortingsflertall. La oss tro det gir en slags garanti.

Kravene som Fiskebåt stilte til Norges Fiskarlag, handler også om dette. Det går et vannskille gjennom næringen vår mellom dem som forstår og anerkjenner det massive rasjonale og argumentasjonsovervekten bak fordelingsstabilitet som systemkarakteristikk, og dem som ikke gjør det. Det er to grunnsyn som er krevende å forene. I Norges Fiskarlag finnes begge. Det er viktig at vi har respekt for det, men våre prosesser, utvalg, regionlag og årsmøter har vært samlet og tydelige: Fiskebåt kan ikke gi tilslutning eller legitimitet til et Fiskarlag som ikke etablerer en stabil ressursfordeling som premiss for organisasjonsarbeidet.

Når Fiskebåt trer ut av Norges Fiskarlag, tar vi bort mye av organisasjonens finansiering. Det skaper en usikkerhet for mange dyktige ansatte i Fiskarlaget. Når vi har kommet dit vi er, må vi også sørge for at prosessen i fortsettelsen tar godt vare på de menneskene som har viet yrkeslivet sitt til organisasjonen.
Nå er Fiskebåt meldt ut av Norges Fiskarlag. Nå ser vi fremover. Fiskebåt må dimensjonere seg, strategisk og operasjonelt, etablere gode samarbeid og allianser, og forberede seg på å ta en større og mer selvstendig rolle i det som kan bli en helt ny organisasjonssfære i fiskerinæringen. Det er jeg faktisk helt overbevist om at Fiskebåt vil klare svært godt.
Sør-Norges Fiskarlag dannet et flertall sammen med Fiskebåt på Fiskarlaget sitt Landsmøte. Vi har gitt signal om at vi kan være med å sondere ut hvorvidt det kan være grunnlag for at dette flertallet kan gå videre i et reorganisert Fiskarlag. Premisset for en slik prosess, er at den har lagt representasjonsspørsmålet og fordelingsspørsmålet bak seg, i tråd med det som var flertallsviljen i Landsmøtet. Våre posisjoner og vedtak i organisasjonssaken berammer ikke kontekster som viderefører omkamper på det som Landsmøtet har konkludert. Fiskebåt har forsøkt over flere år, og i to Landsmøter, å få vedta nødvendige og helt rimelige endringer i Norges Fiskarlag sine vedtekter. Fiskarlaget har stått helt stille, helt fast, i et mindretall sitt veto. Det eneste som har vært dynamisk i Norges Fiskarlag de siste årene har vært ressursfordelingen. Fiskebåt har ikke forankring for, eller mandat til, å delta i prosesser videre, som insisterer på at kvoteandeler fremdeles skal være en valuta i forhandlinger og kompromiss. Vi kan ikke være en del av den runddansen.

Det er viktig for meg å få gi ros til Fiskebåt som organisasjon i etterdønningene av et Landsmøte som endte som det gjorde. Dette er en sak som har format. Den har emosjonelle sider ved seg, og den har i seg potensiale for brytninger som kan utfordre oss som fellesskap. Fiskebåt er en organisasjon som spenner bredt i synet på Norges Fiskarlag. Likevel har vi gjennom denne ganske lange og omfattende prosessen vist respekt for hverandre, holdt debattene i et saklig format, og kommet gjennom uten støy og splittelse. Vi har vært samlet, saklige og vist en konstruktiv og voksen organisasjonskultur. I det støybildet som fiskerinæringen av og til klarer å fremkalle, står Fiskebåt frem som en ryddig og seriøs aktør. Det skal dere alle sammen ha mye ros for.

ÅRET SOM GIKK. TAKK TIL ADMINISTRASJONEN‍

I året som har gått, har Fiskebåt sin administrasjon også dette året brukt mye tid på skatt- og avgiftsspørsmål. CO2 avgiften har sitt svake plaster i en kompensasjonsordning som langt fra er tilstrekkelig, og heller ikke forutsigbar. For havfiskeflåten har muligheten til å bunkre avgiftsfritt for utenriks fart derfor vært helt avgjørende. Det har gjort det mulig å kunne vri seg unna en fiskalavgift i klimaforkledning, som egentlig ikke tjener til annet enn å finansiere statens utgifter og pynte forfengelige politikere på bekostning av en grønn og bærekraftig fiskeflåte.

Fiskebåt har arbeidet mye for å unngå at Finansdepartementet stengte muligheten for å bunkre for utenriks fart. Det har vi faktisk lykkes med. Og det tror jeg Fiskebåt har fått til fordi de jobber strategisk, klokt, tålmodig og rett og slett veldig mye. Det kan virke som at havfiskeflåten sine innvendinger mot CO2 avgiften faktisk begynner å få litt oppmerksomhet. Det krever strategisk teft og argumentasjonskraft for å bryte gjennom lydmurene i Stortingskomiteer og høringer. Det har Fiskebåt sine ansatte. Vi har dyktige og lyttende politikere i landet vårt, men det har vært skuffende å se hvor seiglivet en næringsfiendtlig CO2 avgift har vært, når den både mangler miljøpolitisk formålsforankring, og umulig kan bidra til et grønt skifte i fiskeflåten.

Det jobbes godt i administrasjonen i Fiskebåt. Jeg tror vi alle er enige om at havfiskeflåten sine interesser blir tatt hånd om på en svært betryggende måte, både enkeltvis og som næringsfellesskap. Det er kapasiteter i administrasjonen som gir Fiskebåt en solid posisjon i organisasjonssfæren og i alle viktige prosesser. Takk for innsats i året som gikk.

Så har jeg også lyst til å skryte av Ny Kurs. Det er en nyvinning i organisasjonen som jeg tror mange medlemmer setter pris på. Nina og Fiskebåt Sør gjengen er faktisk ganske kule.

EPILOG‍

Jeg er i fra Bekkjarvik. Et pittelite sted i øykommunen Austevoll, ytterst ute i havet, uten fastlandsforbindelse, langt fra byen Bergen og fullkomment avhengig av fiskeri som levevei. I 130 år har vår familie bitt seg fast i det gamle fiskeværet og kremmerleiet. Det er en tid som spenner om opp- og nedturer, kriser, dyrtid og rene klondyke. Den beste tiden i Bekkjarvik sin historie var tiden under 1. verdenskrig. I disse årene føk sildeprisene til himmels, og Bekkjarvik fikk en rivende vekst og velstand. Vi bygde industri, alt for store driftsbygninger og kaianlegg, og både hus og hager ble tegnet av Bergens beste arkitekter. Geopolitikken, storpolitikken - verdensordenen - påvirket livsvilkårene i utkantposten Bekkjarvik helt direkte. Når vi skriver vår lokale historie, regner vi disse årene for gode, kanskje de beste, direkte forårsaket av krigen ute i verden. Den samme krigen som la rikdom og tykke årringer til et lite fiskevær i Austevoll, tok også livet av 18 millioner mennesker. Av dem var over 1/3 sivile. Og den ødela en hel generasjon i terroren, massedøden, sykdommene, gassen og galskapen i skyttergravene på kontinentet. I skyggen av blodbøkene i Bekkjarvik, er det fullt mulig å tenke at det finnes viktigere ting i livet enn sildepriser og en velpleid plen.

Robert E Lee, sørstatenes øverstkommanderende i den Amerikanske borgerkrigen, utbrøt etter slaget ved Fredericksburg i 1862, at «det er godt at krig er så forferdelig, ellers ville vi blitt alt for glad i den». Krig forløser den mest sofistikerte ondskapen som bor i oss mennesker. Det er det vi frykter, i enden av en destabilisert og konfliktfylt geopolitisk tilstand: Vi frykter krig. Og den er rundt oss allerede. På Gaza, i Ukraina. I et uoversiktlig og mer skremmende trusselbilde må egeninteresser avveies på nye måter, og de næringsinteressene som har kontaktflater til verden utenfor – slik fiskeriene ofte har - må kanskje vektes annerledes og inn i større og endrede perspektiv.
Den danske teologen Grundtvig skapte i sin tid uttrykket «menneske først, kristen så». Parolen har fått mange ulike tolkninger, men i vår tid bruker vi det ofte som en inspirasjon og oppfordring til at vi først av alt må være ansvarlige og fornuftige mennesker: at det viktigste, fremfor alt annet, er at vi tar vare på hverandre og at vi er gode og sanne medmennesker.

Vi er ofte opptatt av vår egen interessesfære, av kvoter, bestander, priser, rammebetingelser, skatt og avgift. Det skal vi også selvsagt være. Av og til, noen ganger, når verden finner på å gå litt av hengslene, bør kanskje strategiene våre også romme mer enn bekymringer over oljefondet sin avkastning, energibalansen, rentebane og ressurser. Olje er olje, fisk er fisk, men menneske er menneske. Det er bra hvis vi er i stand til å vekte og formidle våre særinteresser klokt og balansert i en tid som krever perspektiv. Noen ganger skal vi kanskje være menneske først, og så fisker etterpå.

Takk til styret for godt samarbeid – og lagarbeid – i det året som har gått. Det er en styrke for Fiskebåt at styrearbeidet fungerer så godt som det gjør. Ikke minst har det vært viktig i en krevende organisasjonsprosess.

Vi har et spennende og aktuelt program på dette årsmøtet. Vi er glade for at ministeren har tid til å komme hit. I tillegg skal dette årsmøtet handle om geopolitikken i en verden som har blitt litt skumlere og større, og, ikke minst, så skal det også handle om det vi lever av og for – fisken.
Godt årsmøte, alle sammen.