- Ikke lett beslutning, men en riktig

- Det var ingen lett beslutning for Fiskebåt å melde seg ut av Norges Fiskarlag på landsmøtet i november, men det var en riktig beslutning, sa styreleder i Fiskebåt Vest, Janne-Grethe Strand Aasnæs, da hun åpnet årsmøtet i Ålesund.

Utmeldingen fra Norges Fiskarlag var naturlig nok en vesentlig del av talen til styrelederen.

- Det var et godt forankret vedtak, godt begrunnet og riktig, men det var også en tung beslutning, og mange hadde nok håpet på at Landsmøtet skulle konkludere annerledes, sa Aasnæs.

Nå er hun opptatt av å se framover og finne gode løsninger for organisasjonen.

I talen kom hun også inn på utfordringene som den norske fiskeflåten står overfor, og hvordan det blir belyst med de respektive innlederne som skal på talerstolen i løpet av årsmøtedagen. Her kan nevnes ressurssituasjonen, markedsutsikter, internasjonale kvoteforhandlinger, CO2-avgift, lukking av snøkrabbefisket og et lite hint om at debatten om norsk EU-medlemskap bør komme på dagsorden.

Under kan du lese hele talen til styreleder Janne-Grethe Strand Aasnæs

*****
Kjære medlemmer, kolleger, venner og gjester
‍

Velkommen til årsmøtet i Fiskebåt Vest. Det er alltid kjekt å se så god oppslutning – og å få samle oss for å se tilbake på året som har gått, og løfte blikket mot det som venter oss.

Vi begynner med å reise oss for å hedre og minnes kolleger og venner som har gått bort i løpet av det siste året.

Vi minnes dem med 1. min stillhet.

Takk.

Organisasjonsspørsmålet – et veiskille

2025 har vært et veiskille – ikke bare for Fiskebåt, men for hele fiskerinæringen. Vi har tatt store beslutninger, med ett tydelig mål: å sikre en sterk og klar stemme for den havgående flåten.

Den største saken har vært organisasjonsspørsmålet. Som dere vet, har Fiskebåt nå meldt seg ut av Norges Fiskarlag. Christian Halstensen, som skulle gi en nærmere orientering om veien videre seinere i dag har dessverre blitt syk så Audun Maråk stepper inn for Christian.

Dette var ingen lett beslutning for Fiskebåt å melde seg ut . Prosessen startet allerede i 2022, da vi begynte å stille spørsmål ved om dagens organisasjonsmodell ga oss den stabiliteten og innflytelsen vi trenger. Vi har hele veien vært tydelige på at vi må ha likeverdig representasjon mellom Sør-Norges Fiskarlag, Nord Fiskarlag og Fiskebåt og vedtektsfestede barrierer mot endring i ressursfordelingen slik at ingen av partene kan bli «kastet under bussen».
Dette er rimelige og rettferdige betingelser, som etter min mening  også var helt nødvendige for å få et velfungerende og samlende Norges Fiskarlag.

Ressursfordeling er et nullsumspill.

Hvis noen skal få mer, må andre få mindre, og ingen grupper, hverken i kyst eller hav, har noe å gi. Stadige krav om omfordeling skaper bare konflikt og splittelse. Skulle Fiskarlaget fungert måtte vi klare å legge disse spørsmålene bak oss«under sålen» med vedtektsregler som ville gi alle parter vern mot endringer. Da hadde vi fått ro, og mulighet til å sette søkelys på alle de andre utfordringene som næringa vår står ovenfor. Men slik gikk det dessverre ikke.

Fiskebåts utmeldelse burde derfor heller ikke ha kommet overraskende på noen. Fiskebåt sine krav har vært forankret i årsmøtevedtak i medlemsforeningene og i årsmøtet i Fiskebåt gjennom en prosess som har pågått i flere år. Både Fiskebåt sentralt og alle tre regionforeningene var omforent: Får vi ikke gjennomslag for likeverdig representasjon og vedtektsfestede barrierer mot endringer i ressursfordeling så må vi gå ut.

Landsmøtet i Trondheim i november synliggjorde hvor store samarbeidsproblemene er. Vi fremmet forslagene våre, med støtte fra Sør-Norges Fiskarlag. Det var klart flertall for tredeling av representasjonen og vedtektsfestede barrierer mot endringer i ressursfordelingen. Men vedtektsendringer krever to tredjedels flertall. Der møtte vi veggen.

Nord Fiskarlag stemte imot, slik de også gjorde på forrige Landsmøte. De blokkerte vedtektsendringene, og dermed falt grunnlaget for en samlet organisasjon. Samtidig valgte Nord Fiskarlag å utfordre stabiliteten i ressursfordelingen på lange og brosme , blåkveite og lodde, og benyttet sin særstilling med negativt flertall som gir dem vetorett mot endringer som et klart flertall ønsket.

For oss var dette uakseptabelt. Vi kan ikke være del av en organisasjon der uro og kamp om ressursene får dominere år etter år. Vi trenger forutsigbarhet. Vi trenger rammer som gir trygghet for drift og investeringer.

Derfor gjorde vi det vi var gitt mandat til å gjøre: Vi meldte oss ut. Jeg mener det var et godt forankret vedtak, godt begrunnet – og riktig. Men det var også en tung beslutning. Det er mange som hadde håpt at Landsmøtet skulle konkludere annerledes.
Som styreleder i Fiskebåt Christian Halstensen har sagt: «Nå er strek satt.  Vi må slutte med denne seigpiningen».

Utmeldelsesprosessen skal være ryddig og forskriftsmessig.

Jeg må også få berømme våre kollegaer i Sør-Norges Fiskarlag for deres ryddige og tydelige linje i organisasjonssaken. Jeg opplever at vi har hatt et godt samarbeid og håper vi også fremover kan fortsette å ha det.

Fiskebåt-familien har stått samlet gjennom denne prosessen. Det har vært en stor styrke. Og jeg er overbevist om at det blir avgjørende også framover: at vi evner å stå samlet – og sammen bygger et sterkt Fiskebåt. Gjør vi det, finner vi gode løsninger.

Året vi er i ferd med å legge bak oss har vært begivenhetsrikt på flere områder enn bare vår egen organisering.

Den russiske angrepskrigen i Ukraina fortsetter også i 2025 å dominere europeisk og global sikkerhetspolitikk, og trusselbildet i nordområdene er fundamentalt endret. Den norske havgående fiskeflåten utgjør mer enn en næring – den representerer strategisk tilstedeværelse i våre havområder og er en sentral bærebjelke i vår forsyningssikkerhet av mat.

Etter presidentcomeback til Donald Trump har global handelsuro og varslede tollsatser mot Kina og flere EU-land skapt økt geopolitisk og handelspolitisk ustabilitet. Når EU i november innførte toll på norsk ferrolegering – på tross av rammene i EØSavtalen – sendte det et tydelig signal om at handelspolitiske virkemidler kan bli brukt langt mer aktivt, også mot EØS-partnere, når intern industri oppfattes som truet.

I en mer fragmentert handelsverden har også risikoen for internasjonal handel med sjømat økt, også inn mot europeiske markeder. Som jeg sa i talen min i fjor – og som utviklingen gjennom 2025 har gjort enda mer tydelig – må vi forberede oss på en ærlig og strategisk debatt om vårt forhold til EU, og hvordan vi best sikrer norsk matforsyning, industri og handelsinteresser i en mer uforutsigbar verden.

Ressurssituasjon og marked – 2025 og veien mot 2026

2025 har vært et godt år for fiskerinæringen samlet sett – men med store forskjeller mellom fartøygruppene. Kvotereduksjoner har gitt fall i omsetningsvolum sammenlignet med i fjor. Samtidig har prisene på mange arter steget mye godt hjulpet av en svak norsk krone, slik at omsetningsverdien hittil i år faktisk er høyere enn i samme periode i fjor. Nesten 100% av det vi fisker konsumeres ute i verden, så vi er svært sårbare for endringer i vår valuta.

Når vi ser fram mot 2026, vet vi at ressursgrunnlaget svekkes ytterligere på flere viktige bestander som torsk, makrell og kolmule. I det store og hele så ser det ganske mørkt ut med et unntak for NVG silda der pilene nå peker oppover. Jeg er glad for å ha Bjarte Bogstad fra Havforskningsinstituttet her med oss, og han vil gi oss en nærmere innsikt i kvotesituasjonen og om det er noen lysning i sikte.

Kvoteforhandlinger med andre land er fremdeles ikke sluttført, men det er ingen tvil om at næringen må forberede seg på et vesentlig tøffere 2026 som følge av kraftig kvotenedgang i begge sektorer.

Om prisene kan kompensere for deler av volumnedgangen også neste år, vil blant annet Finn Arne Egeness fra Nordea si mer om senere i dag.

Lønnsomhet – store forskjeller mellom flåtegruppene

I forrige uke la Fiskeridirektoratet fram lønnsomhetsundersøkelsen for 2024. Bildet er klart: Det er stor forskjell mellom flåtegruppene. Noen har god lønnsomhet – mens andre sliter kraftig.

Jeg vil særlig trekke fram konvensjonell hav og pelagisk trål som to grupper som nå har det krevende.

Fiskebåt arbeider for å få på plass ordninger som skal gi disse gruppene mulighet til å redusere kostnader og fiske mer effektivt. Det er helt nødvendig om vi skal unngå at rederier knekkes av et fall i kvotene som vi ikke vet varigheten av. Jeg forventer at dette følges opp i nær framtid av departementet.

Internasjonale avtaler og soneadgang

Rammene for internasjonale kvoteforhandlinger er mildt sagt utfordrende i år med svært lave kvoteråd på sentrale bestander som torsk, makrell og kolmule, det krevende norsk-russiske fiskerisamarbeidet som følge av sanksjonene mot Russland og utestengelse av to sentrale russiske rederi fra norsk sone, og en lav 3.landskvote av torsk til kvotebytte. Det er positivt at det nå er berammet forhandlinger mellom Russland og Norge i neste uke og vi støtter Nærings-og fiskeridepartementets målsetning om at Norge og Russland skal videreføre forvaltningssamarbeidet i Barentshavet. Dette er spesielt viktig av hensyn til torskebestanden som ifølge forskerne er i en svært dårlig forfatning.

Etter det jeg hører så kan det være at vi oppnår en utvidet kyststatsavtale på makrell uten EU, og jeg håper også på snarlig fremgang i forhandlingene om NVG sild. Manglende enighet om andelsfordelingen mellom kyststatene på de pelagiske bestandene over mange år har ført til at fiskepresset på disse bestandene har vært høyt over tid, og jeg håper at kyststatene nå kan komme til langsiktig enighet om en andelsfordeling og gjensidig soneadgang, og at Norge står på prinsippet om sonetilhørighet som det viktigste fordelingskriteriet.

Det var opprinnelig ekspedisjonssjef Elisabeth Gabrielsen som skulle innlede om de internasjonale forhandlingene. Når hun måtte melde avbud, er vi glade for at Audun Maråk stiller og vil gi oss en status for kvoteavtalene for 2026 senere i dag. Audun har deltatt i de pelagiske forhandlingene i mange år og har svært god oversikt på området.

Plikttrålerne

Fiskeriministeren har igjen satt ned et eget utvalg for å vurdere pliktsystemet. Pliktene overholdes i dag av de selskapene som er underlagt det. Da er det avgjørende at en ser på historien og bakgrunnen for ordningen, og fatter beslutninger basert på fakta og kunnskap.
Fiskebåt organiserer samtlige fartøy som er ilagt tilbudsplikt. Utfallet av utvalgets arbeid kan få stor betydning – både for rederiene med plikter men også for andre torsketrålrederi, ettersom utvalget også skal se på tilbakefall av strukturkvoter som er ilagt tilbudsplikt.

La meg også være tydelig:‍

Plikttrålerne har ikke tatt kvoter fra kystflåten, slik enkelte hevder. Økte andeler kommer fra omfordeling internt i trålgruppen i favør av industri-eide trålere, gjennom utjevning av kvotefaktorer og ved salg av fisker-eide trålere til industrien. Vi fikk i fjor et tverrpolitisk vedtak om hvordan torskekvoten skal fordeles, et vedtak som blant annet innebar betydelig omfordeling fra torsketrålerne. Jeg forutsetter derfor at utvalget ikke vil fremme grep som på noen måte utfordrer den ressursfordelingen som nå er vedtatt.

Klima, drivstoff og regulering

Fiskeridirektoratet har fått i oppdrag fra Nærings- og fiskeridepartementet å inkludere klimahensyn i sin rådgivning og forvaltning. Det har vi etterlyst lenge. Drivstofforbruk skal brukes som indikator for klimagassutslipp.

Det er bra at klima tas på alvor også i fiskerireguleringene, men jeg vil advare mot å bygge vurderingene på et for enkelt grunnlag – som å måle bunkersforbruk per kilo fisk for ulike flåtegrupper uten å ta hensyn til forskjeller i fiskemønster og foredlingsgrad.

Det gir ingen mening å sammenligne utslipp fra et kystfartøy som fisker kystnær torsk i gyteperioden, med en tråler som fisker året rundt, og som i tillegg driver drivstoffintensivt rekefiske store deler av året. Kvotefordelingen må derfor ligge fast. Den største klimagevinsten vil i realiteten komme gjennom strukturpolitikken og ordninger som gir større kvotefleksibilitet.

Dette er politisk kontroversielt. Jeg ser frem til at Bent Dreyer fra Nofima senere i dag skal innlede om «Fremtidens fiskeriforvaltning og regulering», og forhåpentligvis gi oss litt bedre innsikt.

CO2-avgift, statsbudsjett og konkurranseevne

I Statsbudsjettet for 2026 som legges frem for votering i Stortinget i dag videreføres CO?-fritaket for skip i utenriksfart, og kompensasjonsordningen styrkes til 640 millioner kroner. Det er gledelig, og vi vet at Fiskebåt har jobbet hardt med dette politisk. Jeg vil imidlertid gi ekstra ros til Senterpartiet som jeg vet har stått på for å få dette inn i Statsbudsjettet. Geir Inge Lien fra Senterpartiet er med oss her i dag, så Geir-Inge en stor takk.

Samtidig er situasjonen absurd: Vi må seile til Shetland for å bunkre avgiftsfritt, og påfører miljøet ekstra utslipp – når problemet kunne vært løst ved å gi fiskeflåten reelt avgiftsfritak for CO2.

CO2-avgiften fortsetter å øke og omsetningskravet for biodrivstoff trappes ytterligere opp. Dersom fiskeflåten bunkrer all gassolje i Norge med full avgift vil det innebære nærmere to milliarder kroner i avgift med tillegg av en merkostnad på biodrivstoff på 300-400 millioner kroner. Da blir 640 millioner kroner i kompensasjon langt fra tilstrekkelig. Det er også uheldig og uforutsigbart at bevilgningen kommer på etterskudd. Teknologiske alternativer til fossilt drivstoff finnes ikke i dag i stor skala. Avgiften gir derfor liten klimaeffekt, snarere det motsatte.

Norsk fiskerinæring er sterkt konkurranseutsatt, så jeg sier det nok en gang norske fiskefartøy må derfor få tilnærmet like konkurransevilkår som de land vi konkurrerer med.

Forvaltning, Fiskeridirektoratet og snøkrabbe-saken

Fiskeridirektoratet er en av våre viktigste premissleverandører og samarbeidspartnere. Samtidig melder mange medlemmer om økende frustrasjon. Direktoratet oppleves etter reorganiseringen som lite tilgjengelige. Det er vanskelig å få dialog og rådgivning, og vi opplever ofte en svært snever regelfortolkning derfra.

Ta Radek-saken som eksempel. Der har rederiet klart nok gjort en feil, men hele SUK-gruppen risikerer nå å bli ilagt en brutal kollektiv straff. Her burde det vært rom for skjønn og forholdsmessighet.

Det er heller ikke ofte at fiskerisaker når hovedstadspressen, men lukkingen av snøkrabbefisket fikk en hel lederartikkel i Aftenposten med tittelen: «Lukter det vondt av snøkrabbene?». Det var ikke krabbene det luktet av – men prosessen for lukking av fisket.

Selve lukkingen var nødvendig og riktig. Men resultatet ble i beste fall uryddig. Både direktorat og departement må ta sin del av ansvaret for det.

Fiskebåt har bedt om en uavhengig evaluering av hele prosessen med tildeling av snøkrabbe tillatelser etter lukking. Fiskeri- og havministeren har avvist dette. Men behovet er der fortsatt.  En slik evaluering er helt nødvendig for å gjenopprette tillit til forvaltningen, og for å sikre at tildelinger skjer på et legitimt og kompetent grunnlag.

Veien videre

I tiden framover skal vi bygge vår egen organisasjon sterkere. Vi skal bygge allianser, og være en tydelig pådriver for gode rammevilkår.

Og vi skal jobbe for en havforvaltning som sikrer plass til fiskeriene i en tid der arealkampen til havs tiltar.

Jeg mener vi har et godt utgangspunkt:

Vi forvalter flere av verdens mest bærekraftige fiskeressurser, og den norske fiskeflåten er allerede blant verdens mest miljøvennlige matprodusenter. Det skal vi være stolte av. Det skal også være et konkurransefortrinn i årene som kommer.

Avslutning

Kjære medlemmer,
2025 har vært et år med store endringer. 2026 tegner til å bli et mer utfordrende år, men med utfordringer kommer også muligheter og fiskerne har alltid evnet å se mulighetene selv i dårlige tider. Ja, det er vel det som kjennetegner kystsamfunnene her på nordvest landet. For å få litt drahjelp, så har vi i år invitert en annerledes foredragsholder, for å få inspirasjon og motivasjon til å holde humør og pågangsmot oppe. Jeg gleder meg derfor til å høre Henrik Aase seinere i dag.

Tusen takk for innsatsen, engasjementet og samarbeidet i året som har gått.
Takk for oppmerksomheten.