Sameksistens til havs - misforstått om arealplan

- Vi trenger åpenbart bedre kunnskap, større forutsigbarhet og klarere rammer for sameksistens til havs. Det fiskerinæringa lenge har bedt om er kjøreregler som ivaretar fiskerinæringa i møte med andre næringer og interesser. En rigid arealplan for norske havområder, som også skal regulere fiskeriene, kan bli til større skade enn nytte, skriver Jan Henrik Sandberg og Audun Maråk i denne kronikken.

Vi konstaterer at Arbeiderpartiets fiskeripolitiske talsperson – Trond Giske – i august i år slo fast at «fiskerne kan glemme en arealplan for havet». Dette har blitt kritisert av flere, inkludert miljøorganisasjoner og Fiskeribladet på lederplass.

Imidlertid har verken Fiskebåt eller Norges Fiskarlag noen gang etterspurt en bindende arealplan for havet. Derimot anmodet vi regjeringen allerede i 2019 om å utarbeide en egen dedikert stortingsmelding, med klare kjøreregler for samordning av ulike næringer og verneprosesser i våre farvann. Slikt sett kan vi støtte opp om flere av Giske sine synspunkt.

Bedre dialog næringene imellom

Selv om fiskerinæringa ikke har fått gjennomslag for en stortingsmelding om arealbruk og sameksistens, så har vi i stor grad blitt hørt i forhold til annen næringsvirksomhet. Ikke minst gjelder det utbygging av havvind. Her har næringene selv blitt enige om at havvind ikke skal bygges ut i viktige fiske- og gyteområder. Vi har i fellesskap også utarbeidet veiledere for god sameksistens, som også forvaltningen bruker. Inntil nå er ingen områder, som vi har pekt på som særlig konfliktfylte for fiskeri, blitt åpnet for havvindutbygging.

Regjeringen har også utarbeidet en «Næringsplan for norske havområder». Dette er ingen arealplan, men den slår fast overordnede prinsipper for god sameksistens. Det inkluderer også ivaretakelse av viktige fiske- gyte og oppvekstområder. Vi har ingen illusjoner om at dette er tilstrekkelig for å forebygge framtidige arealkonflikter til havs. Allikevel konstaterer vi at dialogen havnæringene imellom har blitt mer tillitsfull de siste årene.

Usikkerhet om marint vern

Når det gjelder marint vern og bevaring har utviklingen dessverre gått motsatt vei. Her framstår prosessene som lukkede og lite forutsigbare. Samtidig virker kunnskapen om fiskeri som næring å være begrenset. Det er beklagelig, særlig når vi nå skal gjennomføre en omfattende verneprosess utenfor norsk territorialfarvann.

Fiskerinæringas viktigste samfunnsoppdrag er å høste sunn og klimavennlig sjømat til en voksende verdensbefolkning. Dette skaper igjen gode arbeidsplasser og stor aktivitet langs kysten. Det virker allikevel ikke som om verdien av fiskeriene anerkjennes fullt ut. Når noen viser til at en svært liten del av norske havområder per i dag er vernet, så velger de å se helt bort fra verne- og beskyttelsestiltak etter fiskerilovgivningen. Dette inkluderer bl.a. bevaringssoner, redskapsbegrensninger, beskyttelse av korallrev, verneområder rundt Svalbard og vern mot bunntråling både i dyphavet og i grunne kystnære områder. Slike reguleringer er godt faglig begrunnet, de har stor legitimitet i næringen og de er verdifulle for å ivareta marin natur.

Vi konstaterer også at det foregår «omkamper», der fiskeri forbys uten god begrunnelse. Det har allerede skjedd i Oslofjorden. Samtidig foreslår miljømyndighetene nå ytterligere restriksjoner på fiske, bl.a. i Lopphavet marine verneområde i Finnmark. Dette skjer ikke fordi fiskeriene utgjør noen økende belastning, men fordi politikken har endret seg. Slikt tærer igjen på tilliten til de marine verneprosessene.

Fiskeriene påvirker naturligvis miljøet, i likhet med all annen matproduksjon. Spørsmålet er hvordan vi kan finne fram til effektive vernetiltak som i minst mulig grad er til hinder for fiskerne, sjømatnæringen ellers og den marine verdiskapingen. Verneprosessene må derfor gjennomføres i god dialog med fiskere og andre brukere av havet og kysten. Her synes det fortsatt å være et stort forbedringspotensial.

Bindende arealplan er ikke løsningen

Fiskeri er en arealkrevende næring, der aktiviteten varierer med bestandsstørrelse, utbredelse, årstid, driftskostnader, leveringsmuligheter og med hvilken type fiskeri som foregår. Fiskeriene er også en næring i stadig utvikling. Ikke minst vil endringer i havklima kunne påvirke hvor og hvordan fiskeriene skjer. Selv om bunnberørende fiskerier (bunntrål og snurrevad) foregår på mer faste felt enn pelagiske fiskerier, så vil en bindende arealplan ikke kunne ta høyde for dynamikken i fiskerinæringen.

Fiskerne har også varierende erfaringer med dagens areal- og kystsoneplaner. Norske kommuner har utarbeidet juridisk bindende kystsoneplaner helt siden 1989. Disse har i liten grad bidratt til å beskytte fiske-, gyte- og oppvekstområder. Arealplaner til havs i EU og Storbritannia bidrar heller ikke til å ivareta fiskeriene i nevneverdig grad. Våre kollegaer i disse landene melder her om store arealkonflikter, som går på bekostning av matproduksjonen, der fiskerne presses ut fra sine tradisjonelle fiskeområder. Slike prosesser ønsker vi ikke i våre farvann.

Fiskerinæringa er grunnleggende avhengige av et rent og rikt hav. Av den grunn har vi svært mye å jobbe sammen med miljøorganisasjoner og andre om. Det er neppe uenighet om behovet for en mer kunnskapsbasert havforvaltning. Dette må igjen bygge på upolitisk forskningsbasert kunnskap, kartlegging av marine naturtyper, i tillegg til ivaretakelse av våre viktige fiskeområder for fortsatt matproduksjon. Her ønsker Fiskebåt alle gode krefter velkommen på laget.