- Mer mat fra havet er viktig for beredskapen

- Sjømat er en strategisk ressurs – både for nasjonal beredskap og global matsikkerhet. Sjømaten må derfor få en tydeligere plass i fremtidens norske matsystem enn det som har vært tilfelle til nå. Det skriver Fiskebåt i et innspill til Matsystemutvalget.

Med god forvaltning, tilgang til riktig areal og forutsigbare rammevilkår, har Norge alle forutsetninger for å øke matproduksjonen fra havet i tråd med FNs bærekraftmål, heter det i innspillet fra Fiskebåt.

Matsystemutvalget ble oppnevnt i statsråd 7. februar 2025 og skal blant annet gjøre rede for muligheter, utfordringer og dilemma i fremtidens matsystem. I tillegg skal utvalget komme med anbefalinger og tiltak som kan styrke bærekraften i det norske matsystemet, samt bidra til at det globale matsystemet blir mer bærekraftig.

Ekspertutvalget skal levere en utredning i form av en NOU (Norges offentlige utredninger) innen 1. november 2026. Nå vil de ha innspill fra næringsaktører, deriblant fra Fiskebåt.

Under kan du lese hele innspillet fra Fiskebåt til utvalget;

------------------------------------------------------------------------------

Innspill til Matsystemutvalget fra Fiskebåt

Muligheter: Sjømatens strategiske betydning

Fiskeri- og havbruksnæringen er Norges nest største eksportnæring, og en avgjørende drivkraft for sysselsetting, bosetting og verdiskaping langs kysten. I 2023 eksporterte Norge 2,8 millioner tonn sjømat til 153 land – nok til 39 millioner måltider hver dag, hele året. Med under 0,1 % av verdens befolkning produserer Norge 2 % av global akvakultur og 2 % av villfanget fisk. Fiskerinæringen er derfor en viktig nasjonal næring som også har global betydning.

Fiskeflåten består av totalt 5 500 fartøy, hvorav de 250 største står for 85 % av fangsten av villfisk. Den havgående fiskeflåten er moderne, har høy fangstkapasitet og stor grad av fleksibilitet i utøvelsen av fisket. Halvparten av Norges heltidsfiskere jobber ombord i et havgående fiskefartøy. I en beredskapssituasjon er denne flåtegruppen særlig viktig, både på grunn av kapasitet og fleksibilitet. Det er helt vesentlig at kvotefordelingen mellom de ulike flåtegruppene ligger fast og gir forutsigbarhet for fremtidige investeringer.

Sjømat er en av de mest klimavennlige matproduksjonene vi har. Proteiner fra havet har vesentlig lavere klimaavtrykk enn mange landbaserte alternativer, og bidrar samtidig til et sunt og næringsrikt kosthold. I lys av nasjonale mål for utslippsreduksjon og folkehelse, bør sjømat spille en større rolle i befolkningens kosthold og i fremtidens matsystem. Ifølge Miljødirektoratet kan vi redusere det norske CO2-utslippet med nærmere 13 millioner tonn frem til 2035 dersom vi følger kostholdsrådene.
Norge har komplette verdikjeder innen både havbruk og villfisk: Når det gjelder villfisk har vi en relativt moderne flåte, fiskemottak med frysekapasitet, effektiv logistikk og en sterk næringsmiddelindustri. Bearbeidingsindustrien er spredt over hele landet og spiller en nøkkelrolle i å redusere matsvinn og utnytte råstoffet fullt ut – noe som er avgjørende både i fredstid og krisesituasjoner.

Dilemmaer: Beredskap, handel og rammevilkår

Diskusjonen om matvareberedskap preges ofte av begrepet «selvforsyningsgrad», som måler hvor stor andel av maten vi spiser som også er produsert i Norge. Dette gir et begrenset bilde. Et mer relevant begrep er «dekningsgrad», som viser hvor stor andel av matinntaket som kan dekkes av norskprodusert mat – uavhengig av eksport.

Siden 95 % av norsk sjømat eksporteres, faller sjømatens beredskapsverdi inn under dekningsgrad. Dersom vi ensidig fokuserer på selvforsyning, risikerer vi å overse den strategiske betydningen fiskeri- og sjømatsektoren har for nasjonal matsikkerhet. Dette er uheldig, og gir et skjevt bilde av Norges reelle beredskap.

Menon-rapporten fra 2023, bestilt av Nærings- og fiskeridepartementet, viser at sjømat har et enormt beredskapspotensial – både for Norge og våre europeiske naboer. Dette står i kontrast til Helsedirektoratets matforsyningsstatistikk og Totalberedskaps-kommisjonens rapport, hvor sjømatens rolle er underkommunisert. Fiskebåt er glad for at Stortinget har presisert at sjømatens rolle i beredskapssammenheng må inkluderes og vektlegges. Vi opplever også at det er helt i tråd med Matsystemutvalgets mandat.

Sjømatnæringen er tett integrert i europeiske matsystemer, og EØS-avtalen sikrer viktige logistikkløsninger som også styrker matforsyningen i Norge. Likevel er det et dilemma at landbruksvarer og sjømat settes opp mot hverandre i spørsmål om markedsadgang og toll. For å øke bearbeidingsgraden i Norge, må tollsatser på sjømatprodukter reduseres. Dette vil gjøre det mer lønnsomt å bearbeide fisk nasjonalt, styrke verdiskapingen og gjøre matsystemet mer robust.

Fiskebåt og Biomarint forum – et samarbeid mellom de største arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene i næringen – mener at både Norge og EU er tjent med å se sjømatproduksjon i sammenheng med andre strategiske interesser – som energi, forsvar og teknologi. En helhetlig tilnærming vil styrke både matsikkerhet og internasjonalt samarbeid.

Fiskerinæringen står i et grønt omstillingsdilemma. På den ene siden er det behov for investeringer i lavutslippsteknologi og mer skånsomme redskaper. På den andre siden møter næringen økende avgifter og usikre rammevilkår, som svekker investeringsmulighetene. For å lykkes med en bærekraftig utvikling må det etableres stabile og konkurransedyktige vilkår – særlig i forhold til EU-flåten. Norge deler 90 % av fiskebestandene i våre havområder med landene rundt oss. Da kan ikke den norske fiskeflåten ha stadig økende særnorske avgifter som CO2-avgiften, som andre lands fiskeflåte ikke har.

Dersom det er vesentlig dyrere å bunkre i en norsk havn vil norske fiskefartøy som har mulighet til det i stedet bunkre i en utenlandsk havn, f.eks. på Shetland, Færøyene og Danmark. Alternativt kan de fylle drivstoff avgiftsfritt fra bunkersbåter i åpen sjø utenfor 12 nautiske mil fra grunnlinjen. Dette er en utvikling ingen ønsker, men som fiskeflåten i realiteten kan bli tvunget til, all den tid de konkurrerer med fiskefartøy fra EU og andre land. Dersom den norske flåten i større utstrekning bunkrer ute vil det true lønnsomheten til norske bunkringsanlegg, og flere vil stå i fare for å bli lagt ned. Det vil for det første ha svært uheldige konsekvenser for sikkerhet og beredskap langs norskekysten, og for det andre frykter vi at det kan føre til at det etableres nye hjemmehavner for fiskeflåten i utlandet, som igjen vil ha negative konsekvenser for fiskeindustrien på land i Norge og for norsk verfts- og leverandørindustri.

Utfordringer: Klima, areal og infrastruktur

Klimaendringer påvirker fiskens migrasjonsmønstre, gyteområder og helsetilstand. Økt havtemperatur gir risiko for sykdommer og parasitter, og kan endre økosystemene i havet. Dette truer både kortsiktig og langsiktig bærekraft i fiskerinæringen.

Kyst- og havarealer blir stadig mer ettertraktet av ulike næringer og verneinteresser. For å sikre fremtidig sjømatproduksjon må de mest egnede områdene prioriteres til fiske. Biomarint forum er enige om å arbeide for at de arealer som er best egnet til fiske og matproduksjon til havs blir avsatt til nettopp det, og at det samtidig må etableres en enhetlig og konkret plan for hvordan økt sjømatproduksjon skal sikres parallelt med realisering av mål for vern av sjøarealer.

Transport- og lagringsinfrastruktur for fisk er av et betydelig omfang, men sårbar ved bortfall av energi. Nedlagte bunkeranlegg langs kysten vil svekke forsyningsevnen. Et robust og fleksibelt transportsystem er kritisk for matberedskap og må styrkes, ref. omtalen av CO2-avgiftsproblematikken under punktet om “Dilemmaer” over.

Med mindre Norge i en krigs- eller krisesituasjon skulle bli utsatt for en blokade og bli totalt isolert, så bør betydningen av en regelstyrt verdenshandel, med åpne forsyningslinjer, handelsavtaler og markedsadgang gis høy prioritet i Matsystemutvalgets arbeid. Både for at vi skal få tak i de varene vi trenger, men særlig i forhold til det forvalteransvaret og den forpliktelsen Norge har for å bidra til et bærekraftig (sjø-) matsystem, ikke minst overfor våre nærmeste naboer og handelspartnere i EU/EØS-området.

Tiltak for bærekraft i fremtidens matsystem

1. Sikre tilgang til gode arealer for fiskeri- og matproduksjon.
En helhetlig arealpolitikk må ivareta fiskerienes behov og beskytte gyte- og oppvekstområder. Dette er avgjørende for både dagens og fremtidens sjømatproduksjon.

2. Styrke rammevilkår for bærekraftig fiskeri
Økosystembasert regulering, støtte til utvikling av mer skånsomme redskaper og investeringer i lavutslippsteknologi. Kvotefordelingen mellom flåtegruppene må ligge fast, i tillegg til at forutsigbare rammevilkår på linje med EU-flåten er en forutsetning for investeringer og lønnsomhet.

3. Øke bearbeidingsgraden og utnyttelsen av restråstoff
Mer nasjonal bearbeiding og bedre utnyttelse av restråstoff vil kunne styrke verdiskaping, redusere matsvinn og gjøre det norske matsystemet mer robust. Arbeidet for likeverdig markedsadgang for sjømat til EU må prioriteres.

4. Bedre utnyttelse av uutnyttede marine ressurser
Økt satsing på utnytting av marine ressurser på lavere trofiske nivåer er viktig. Et eksempel er å utvikle et lønnsomt fiskeri etter raudåte, som kan høstes bærekraftig og brukes som fôr i akvakultur. Dette vil redusere behovet for importert soya og bidra til lavere klimautslipp.

5. Fiskeri- og sjømatproduksjon som Norges viktigste bidrag til å nå FNs bærekraftmål
Sjømat må få en tydeligere plass i mål nr. 2 (sult og matsikkerhet) og nr. 14 (liv under vann), med fokus på bærekraftig produksjon – ikke bare vern i betydningen fravær av aktivitet.

Oppsummering

Fiskebåt mener at Norge, med god forvaltning, tilgang til riktig areal og forutsigbare rammevilkår, har alle forutsetninger for å øke matproduksjonen fra havet i tråd med FNs bærekraftmål. Sjømat er en strategisk ressurs – både for nasjonal beredskap og global matsikkerhet – og må derfor få en tydeligere plass i fremtidens norske matsystem enn det som har vært tilfelle til nå.